OLIVIAHva mener du "vet aldri"?

'Bjørn er halveis i prosessen av å ta av seg genseren, og stopper og tar den på seg igjen.

BJØRNI en sånn situasjon reagerer du 100% på refleks. Når noen prøver å slå deg ned eller skremmer deg, vet du ikke hva som kommer ut.

OLIVIADu vet jo hva som kommer ut? Du hadde banka han? Eller i hvertfall stått der og blitt banka med meg?

BJØRNJa, jeg går ut ifra det. Jeg sier bare at jeg ikke VET. Hadde jeg sagt noe annet, hadde det vært en løgn.

OLIVIAJEG vet. Er det en løgn?

BJØRNJeg ville ikke sagt at det var en løgn... Bare ikke grundig gjennomtenkt. Ikke veldig seriøst.

OLIVIAJa for om vi ikke er seriøse så går alt til helvete...

BJØRNHva mener du? Vil du at jeg skal lyge?

OLIVIANei, men... Andre klarer å si slike ting og stå i det. Trenger ikke å tenke på det en gang.

BJØRNJa det er fordi andre-... Kan vi ta dette i morgen? Det er nokså sent, tror ikke hverken meg eller deg kommer til å være stolte av resten av samtal-

OLIVIABare... Kom igjen. Vi skal flytte inn, skal vi ikke det? Da må vi gjennom alt dette uansett. Så... Det er fordi andre- hva?

'Bjørn tar et par sekunder. Han setter seg i andre enden av senga og snur seg mot henne.

BJØRNDet er fordi andre ikke tenker på hva de sier. Alt er svart/hvitt. Liv eller død. Så da er det lett å si disse store tingene fordi det skjer aldri i verden at de blir testet på det uansett. Jeg liker ikke slikt, jeg gjør ikke slikt. Når jeg sier noe, mener jeg det. Om jeg ikke mener, står jeg over. Det er kanskje kjedelig, men det er ekte.

OLIVIAHvem sier at de ikke er ekte?

BJØRNIngen er "ride or die" på ekte.

OLIVIAJeg er det!

BJØRNNei, du er ikke det. Og det er GREIT. Jeg er ikke sur, det går helt fint.

OLIVIAJeg ER det!

BJØRNLiv, du er ikke det. Om jeg raner en bank blir du ikke med — Om jeg dreper noen kommer ikke du —

OLIVIAOm du dreper noen hjelper jeg deg å gjemme liket.

BJØRN (LER)Nei du gjør ikke det. Du sier det bare fordi du har lest de bøkene, eller sett på de videoene.. Det er falskt.

OLIVIAFalskt?

BJØRNJa, og det kommer i flere varianter. "would you love me if I was a worm", "ride or die" — alle disse spørsmålene og ordene som folk later som at de tar seriøst, fordi hvis de faktisk tok det seriøst hadde samtalen blitt til en krangel. En person kan ikke ha et fullstendig forhold med en orm...
Folk vil ikke heller droppe ut i et forhold enn å dø. I såfall er det ikke et tegn på sterk romantikk, men heller svak levevilje...

Olivia er stille.

BJØRN (CONT'D)Om jeg hadde drept noen hadde du ikke "hjulpet meg å gjemme liket" — du hadde pissa i buksene. Jeg prøver ikke å være en drittsekk. Buksene mine hadde ikke vært noe bedre.

(pause)

OLIVIAOkei.

'Hun legger fra seg mobilen, legger seg ned og snur dyna over seg.

---

Scene 2

OLIVIAHva er det du snakker om? Du skal ikke ringe noe politi? Kom igjen.

'Hun begynner å ta tak i hendene til Stian og Bjørn skubber hendene hennes løs så Stian slippes.

BJØRNNei. Gå! Jeg lar deg ikke synke ned med meg. Jeg tar all skylden men du kan ikke være her.

OLIVIASynke? Det var et uhell?!

BJØRNDet var idiotisk.

OLIVIADu prøvde bare å hjelpe meg, det går fint.

BJØRNNei!

'Bjørn tar tak i Stian og drar han mot seg, bort fra Olivia. Hun ser han dypt i øynene og roper:

OLIVIAHør for faen! Jeg sitter ikke her og later som at du ikke såra meg noe jævlig, du gjorde det, men det betyr ikke at du kan valse bort til fengsel og forlate meg. Greit?! Du fucka det til, så nå fikser vi det? Okei?!

BJØRNJeg drepte han. Jeg fortjener ikke å leve.

OLIVIAGi faen i hva du fortjener. Tenk på hva jeg fortjener. Fortjener jeg et dødt lik og en kjæreste i fengsel? Nei! Så kom igjen!

OLIVIA (CONT'D)Så dette er det som skal skje. Du og jeg skal ta hver vår ende, og dra han inn på rommet ditt før Kåre kommer tilbake, så fikser vi denne dritten. Okei?

'Bjørn rekker ut Stian's døde hand og Olivia tar et tak.

---

Om prosjektet

Dette er det første utkast til et manuskript for spillefilm og var mitt bachelorprosjekt i Tekst og Skribent. Etter gode tilbakemeldinger fra lærerne, jobber jeg nå med å videreutvikle det. Ideen kom fra en nysgjerrighet over hva som ville skjedd når hyperbolsk språk og idealiserte forestillinger som lever på internett faktisk ble satt på prøve i virkeligheten. Jeg opplever at prosjektet tar opp temaer som er svært aktuelle og relevante i dag, og jeg skal få det så realistisk som mulig, samtidig med å få det så komisk, mørkt og kaotisk som mulig. Målet med prosjektet er å forhåpentligvis utvikle det helt frem til et klart spillefilmmanus.

Ta gjerne kontakt hvis du vil lese hele behandlingen!

Du var i stadig forandring.
En dag var du lett og grei.
Neste dag holdt du meg til senga.
Skal jeg på skolen eller skal jeg være syk?
Så var kampen begynt.

Du vokser hver dag. Større og større.
En klump i halsen, en stein i magen,
Sommerfuglene har flydd til enhver del av kroppen.
Du er i fingrene når de tapper.
I føttene som hopper.
Svetten som renner ned ryggen.
I gåsehuden med hårene i stå.

Jeg ser deg.
Kommer du ut i det hele tatt?
Kommer du ut i skrik?
Kommer du ut i stillhet?
I slag? Isolasjon?
Kommer du ut i det hele tatt?
Hvordan er du overalt og ingen steder?
Du er helt over meg, men ingen sier et ord.
Men når et lite nys kommer, sier hele rommet prosit.

Jeg har prøvd å snakke med noen om deg men ingen skjønner det.
Får bare «hæ?» eller «hva mener du?»
Kanskje du ikke er ekte.
Kanskje alt dette er innbilning.
Kanskje de andre ikke ser deg fordi du ikke er her.
Kanskje det er derfor jeg ikke ser det i de andre.
Kanskje jeg er en av få som er annerledes.
Kanskje det er bare meg.

DU tar opp så mye av meg,
min tid, mine tanker.
Hvorfor er du her?
Hvorfor er jeg her?
Er jeg ment for å frakte deg rundt verden?
Er det slik Gud skapte meg?
Var det med uhell eller vilje?
Jeg tenker på deg så ofte at du blir en del av meg.
Fra nå av skal jeg ikke snakke om deg i 2. person.
Fra nå av er det ikke meg, og deg. Bare oss.

De andre vet ikke hvor godt de har det.
De trenger ikke å gå igjennom det vi gjør. Heldige jævler.
De hadde brukket tvert. De har ikke styrken vi har.
De bør takke Gud for at de ikke må gjennom de vi må.
Endelig har vi noe som er bare vårt.
Endelig kan vi kjenne fred.
Endelig er vi ikke en av 8 milliarder mennesker, vi er noe større.
Noe ingen kan ta.
Noe ingen kan kjøpe.
Noe uvurderlig. Som bare vi kan kjenne og føle.
Endelig er jeg, vi, mer interessante enn de rundt oss.
Vi trenger ikke dem lengre.

Jeg brukte å se på deg som noe inni meg som vokste større og større.
Så stort at jeg skulle sprekke, men sprekkene kom aldri.
Jeg følte meg så svak men den tid er over.
Jeg trenger ingen andre og ingen ting.
Jeg ventet på å bryte, men det skjer ikke.

Det var en gang, ikke lenge siden
En familie som deres, som kom til denne vidden.
En utflukt så vanlig, blir tatt hele tiden
Men endte opp så grusomt, at jeg vil nesten ikke si'den.

En utflukt fra byen, med jakt på ro og stille,
Men når dems lik ble funnet, var de dekt av mark og bille.
Hva kunne skjedd sa vi, alle så usikre
Til de ukjente journalister, så sure, så bitre.
En øks var gjerningsmannen, dens eiger mer usikkert.
Politiet var på saken med jakthund og kikkert.
Timer, dager, uker. De måtte dra til slutt.
Ikke med et spor, bare et enkelt kutt.
Tilbake til vår stillhet, nå ikke lengre brutt.
Men de bør nok ta ordet, før de selv blir skutt»

«Vi takker for tipset, så voldsomt som det var
Men som han yngste ville sagt, «we came from very far»
Vi er en rolig gjeng, sønn, datter og et par.
Vi trenger ikke mye plass, det du gir oss, vi tar»

«okei okei okei, jeg ville bare si fra
For jeg blir litt arg om jeg ikke ser de imorra'
For her har jeg vokst opp siden jeg var lita,
Og alt dette styret, gjør ei nokså slita'.»

«Takk for tanken, vi setter pris på det
Vi skal være ekstra forsiktig, nå som vi er rådet.
Nå, vet du hvor hyttene er, for det er de som er målet...»
De rullet sådan videre, tilbake til stillhet etter skrålet.

«Slik gikk det med forrige gjeng, og slik går det nok dere.
Men de føler de nok bedre, ettersom de er flere.
Jeg har prøvd å stoppe det lenge, men klarer ikke appelere
Dere får ha lykke til, og jeg ber at det går bedre
Jeg er på vei ut, for jeg orker det ikke mere.

Han finner veien opp av senga, går bort til vinduet og setter det helt opp, finner veien tilbake til senga. og slår av lyset på nattbordet. «Nei, nå har jeg ingen sjanse. Tilstandene er for komfortable» sier det mens en latter kan høres. Han retter på puta og legger seg på siden.

«Jeg skjønner at du prøver. Du må på skolen, du må prestere, så du trenger søvn. Det er ikke mye valg, kunne ønske jeg kunne hjelpe, men det er ikke opp til meg. Don't shoot the messenger. Jeg er bare her fordi du satt i timesvis og spilte spill, likevel om du visste at det kom til å fucke deg opp, så jeg vil vise litt sympati, men ikke egentlig. Det var ditt valg, ikke mitt».

Han snur seg til den andre siden.

«Hva er det som får deg til å være oppe hele natta? Dårlig disiplin tror jeg. Du vet du bør, men du gidder ikke. Fordi du er lat. Håpløs. Du klarer ikke å ha et skikkelig problem en gang? Folk der ute har problemer med kjærestene sine, familien, sykdom, pengeproblemer, og hva er problemet ditt? Du får ikke sove. Fy faen, det er det tåpeligste jeg har hør- vel jeg kan ikke akkurat «høre» noe som helst, men du skjønner hva jeg mener».

Øynene hans går opp i et spørrende blikk i mørket. Han ligger stille og innser ikke at han instinktivt holdt pusten. Han holder den til det høres igjen. En dråpe utenfor vinduet. Så en til. Slaget mot metallplaten over taket synger. Så lyden av en dråpe mot røret. En helt ny tone. Tempoet plukker opp. Tonene spiller sammen. En sang blir skapt. Plutselig kommer inn noen toner fra vinduet. Sangen blir dypere og dypere. Den fortsetter og flere instrumenter legges til, og før han vet ordet av det, er et helt orkester på gang. Dråper som skyter ned i dammer, treffer inn i veggen, alle er med. Han kjenner en sterk glede og ro tar over han og legger seg dypere ned i sengen, i et forsøk på å skli ned til bunnen. Ingen unntak. Ikke en eneste lyd kan bli hørt utenom sangen. En sang som bare var for han. Det er kanskje andre ute der som får høre sanger fra samme band, men denne er hans helt egen. Ikke en bil kan bli hørt, ikke en eneste forstyrrelse. Absolutt himmel. Et stort smil går over ansiktet hans.

Han ligger der lenge og blir helt opphengt i dette perfekte øyeblikket, men så begynner instrumentene å gi seg. Regnet går til dråper, og dråpene dør ut. «Hva om jeg roper Encore? Kanskje det kommer tilbake?» tenkte han. Han puster dypt inn og stillheten er tilbake, nå med et fuktig element ved siden.

«Encoret funket ikke. Hvem skulle trodd det? Været ville ikke bøye seg for ditt ønske?» Smilet forsvinner. «Du klarte ikke å sove mens regnet stod på? Så synd…»

Han tar en pute og hiver den gjennom rommet. Etter en god stund med å stirre sint opp i taket, går han gjennom rommet og finner puten og hiver den tilbake. Han setter seg ned i stolen og ser på senga.

«Den jævla senga. Hvorfor kan den ikke bare la deg sove heh? Du er en grei fyr, det er ikke rettferdig at du skal bli hengt ut slik».

Han reiser seg, setter seg ned i senga. Han finner mobilen på nattbordet, skrur ned lysstyrken, og finner en tilfeldig sang. Han slår den på lavt, puffer puten utenfor senga, og legger seg ned igjen mens første vers går sakte og stille.

Lost in the fog in the haar on the harbour
Caught by the tide in a boat with no anchor
I'm sailing away to an island that can't be found

Før andre vers får sjansen til å starte, bryter det inn: «fin sang. Tenk på det… Være dratt med av vannet, ikke ha kontroll. Ingen styr på retning, hva som skjer, hvor du går, ingenting. Tragisk… #relate»

Han rører ikke på seg. «La oss ha en liten diskusjon om komposisjone-» Han reiser seg, slår av sangen og setter seg opp i senga.

Han sitter der og stirrer ut i rommet og gjesper. Han går over rommet, finner ei bok og setter seg ned igjen. «Du skal prøve å lese? Du har ikke lest i åresvis. Du skal bare plukke det opp igjen nå?»

Han åpner boka og begynner på en side. Idet han snur over til neste side, hører han: «Det er bare å gi opp. Du leser tragisk sakte for noen i din alder. Kanskje om du hadde holdt det gående hadde det fungert, men dette blir for dumt. Jeg syns synd på deg.»

Han blar tilbake og begynner på igjen. «Hva skjedde? Du klarte ikke to sider en gang?» Han stenger boka og har stirrekonkurranse med mannen på fremsiden, til han taper et minutt etterpå.

Han stirrer ut i rommet mens han tapper på boka. Så reiser han seg og går frem og tilbake i rommet. «kanskje vi kan prøve noen andre klassikere? Du kan alltid drikke varm melk, telle sau» Han fortsetter å gå frem og tilbake. «Hjelp meg her. Hva er noen andre geniale ting du kan prøve?»

Han fortsetter frem og tilbake. «Vent, er dette planen? Å gå frem og tilbake? Så originalt.» Han går frem og tilbake til han kjenner det i føttene. Plutselig hører han banking fra etasjen under. Han går tilbake og legger seg ned i senga.

Han ligger der og kjenner at hjertebanken går ned. «Var det fra gangen gjennom rommet, eller den uforventet lyden gjennom gulvet? Jeg vet ikke». Rytmen blir roligere og roligere mens han ligger der. «Du vet det ikke kommer til å funke, ikke sant?» Han slår nedi senga.

Plutselig stopper han opp og reiser seg, igjen med pusten holdt dypt inne. Det var noen som snakket utenfor vinduet. Han reiser seg opp og kryper ned fremfor vinduet og ser så vidt ut. Han ser toppen av hodet til to menn.

«Hva skal jeg gjøre? Hun sa veldig tydelig at jeg kunne stikke ut og det kom til å gå fint, men nå får jeg ikke svar. Hun har sett meldinga, så jeg skjønner ikke hva som er greia. Kanskje hun er pissed» sier den første mannen. «Hvorfor tror du det?» spør kompisen. «Du vet, en av de greiene der hun sier en ting for å se hva du gjør, du gjør feil ting, og nå er hun pissed» fortsetter han. «Næ, tror du over tenker det» sier han tilbake. «Nei, hun har sett det, om hun ikke var sur, hadde hun sagt noe» sa mannen bestemt tilbake. De står der i stillhet i en stund.

Han setter seg ned langs veggen imot nattbordet med fullt fokus på samtalen. Kompisen bryter stillheten med «Okei, så hva er planen? Skal du dra dit? Vil du at jeg skal bli med eller skal jeg stikke? Det begynner å bli lyst snart…»

«Vel når hun ikke sier noe tilbake en gang, så er det sikkert skikkelig dårlig stemning. Kanskje hun ikke en gang kommer til å ha meg der» svarer han. «All right, ring henne opp, hvis hun er pissed, kan du sove hos meg i kveld» svarer kompisen. Etter en kort pause tar første mannen opp mobilen og ringer henne. De står der, eneste lyden som blir hørt er lyden av duringen fra telefonen som ringer. Etter en kort stillhet bryter ut en liten latter og han legger mobilen tilbake. «Mobilen var død». Begge ler. «All right, snakkes i morgen»

De går hver for seg. Over vinduet ligger han og sover med hodet på skrå, opp mot nattbordet.