Han hopper gjennom lufta, blir skutt og faller ut av spillet. Han slår av skjermen, gnir øynene, reiser seg fra stolen, går sakte over gulvet og slår seg ned i senga. Han gnir føtene sammen til sokkene ruller av, reiser overkroppen akkurat nok opp fra madrassen til å dra av seg trøya og buksa, så legger han seg ned.
«Du prøver igjen?» Begynner det. Han puster tungt inn og legger seg ned flat. «kl er bare 3. Blir nok minst et par timer til før noe kommer ut av dette, men for all del. Kjør på.»
Han finner veien opp av senga, går bort til vinduet og setter det helt opp, finner veien tilbake til senga. og slår av lyset på nattbordet. «Nei, nå har jeg ingen sjanse. Tilstandene er for komfortable» sier det mens en latter kan høres. Han retter på puta og legger seg på siden.
«Jeg skjønner at du prøver. Du må på skolen, du må prestere, så du trenger søvn. Det er ikke mye valg, kunne ønske jeg kunne hjelpe, men det er ikke opp til meg. Don't shoot the messenger. Jeg er bare her fordi du satt i timesvis og spilte spill, likevel om du visste at det kom til å fucke deg opp, så jeg vil vise litt sympati, men ikke egentlig. Det var ditt valg, ikke mitt».
Han snur seg til den andre siden.
«Hva er det som får deg til å være oppe hele natta? Dårlig disiplin tror jeg. Du vet du bør, men du gidder ikke. Fordi du er lat. Håpløs. Du klarer ikke å ha et skikkelig problem en gang? Folk der ute har problemer med kjærestene sine, familien, sykdom, pengeproblemer, og hva er problemet ditt? Du får ikke sove. Fy faen, det er det tåpeligste jeg har hør- vel jeg kan ikke akkurat «høre» noe som helst, men du skjønner hva jeg mener».
Øynene hans går opp i et spørrende blikk i mørket. Han ligger stille og innser ikke at han instinktivt holdt pusten. Han holder den til det høres igjen. En dråpe utenfor vinduet. Så en til. Slaget mot metallplaten over taket synger. Så lyden av en dråpe mot røret. En helt ny tone. Tempoet plukker opp. Tonene spiller sammen. En sang blir skapt. Plutselig kommer inn noen toner fra vinduet. Sangen blir dypere og dypere. Den fortsetter og flere instrumenter legges til, og før han vet ordet av det, er et helt orkester på gang. Dråper som skyter ned i dammer, treffer inn i veggen, alle er med. Han kjenner en sterk glede og ro tar over han og legger seg dypere ned i sengen, i et forsøk på å skli ned til bunnen. Ingen unntak. Ikke en eneste lyd kan bli hørt utenom sangen. En sang som bare var for han. Det er kanskje andre ute der som får høre sanger fra samme band, men denne er hans helt egen. Ikke en bil kan bli hørt, ikke en eneste forstyrrelse. Absolutt himmel. Et stort smil går over ansiktet hans.
Han ligger der lenge og blir helt opphengt i dette perfekte øyeblikket, men så begynner instrumentene å gi seg. Regnet går til dråper, og dråpene dør ut. «Hva om jeg roper Encore? Kanskje det kommer tilbake?» tenkte han. Han puster dypt inn og stillheten er tilbake, nå med et fuktig element ved siden.
«Encoret funket ikke. Hvem skulle trodd det? Været ville ikke bøye seg for ditt ønske?» Smilet forsvinner. «Du klarte ikke å sove mens regnet stod på? Så synd…»
Han tar en pute og hiver den gjennom rommet. Etter en god stund med å stirre sint opp i taket, går han gjennom rommet og finner puten og hiver den tilbake. Han setter seg ned i stolen og ser på senga.
«Den jævla senga. Hvorfor kan den ikke bare la deg sove heh? Du er en grei fyr, det er ikke rettferdig at du skal bli hengt ut slik».
Han reiser seg, setter seg ned i senga. Han finner mobilen på nattbordet, skrur ned lysstyrken, og finner en tilfeldig sang. Han slår den på lavt, puffer puten utenfor senga, og legger seg ned igjen mens første vers går sakte og stille.
Lost in the fog in the haar on the harbour
Caught by the tide in a boat with no anchor
I'm sailing away to an island that can't be found
Før andre vers får sjansen til å starte, bryter det inn: «fin sang. Tenk på det… Være dratt med av vannet, ikke ha kontroll. Ingen styr på retning, hva som skjer, hvor du går, ingenting. Tragisk… #relate»
Han rører ikke på seg. «La oss ha en liten diskusjon om komposisjone-» Han reiser seg, slår av sangen og setter seg opp i senga.
Han sitter der og stirrer ut i rommet og gjesper. Han går over rommet, finner ei bok og setter seg ned igjen. «Du skal prøve å lese? Du har ikke lest i åresvis. Du skal bare plukke det opp igjen nå?»
Han åpner boka og begynner på en side. Idet han snur over til neste side, hører han: «Det er bare å gi opp. Du leser tragisk sakte for noen i din alder. Kanskje om du hadde holdt det gående hadde det fungert, men dette blir for dumt. Jeg syns synd på deg.»
Han blar tilbake og begynner på igjen. «Hva skjedde? Du klarte ikke to sider en gang?» Han stenger boka og har stirrekonkurranse med mannen på fremsiden, til han taper et minutt etterpå.
Han stirrer ut i rommet mens han tapper på boka. Så reiser han seg og går frem og tilbake i rommet. «kanskje vi kan prøve noen andre klassikere? Du kan alltid drikke varm melk, telle sau» Han fortsetter å gå frem og tilbake. «Hjelp meg her. Hva er noen andre geniale ting du kan prøve?»
Han fortsetter frem og tilbake. «Vent, er dette planen? Å gå frem og tilbake? Så originalt.» Han går frem og tilbake til han kjenner det i føttene. Plutselig hører han banking fra etasjen under. Han går tilbake og legger seg ned i senga.
Han ligger der og kjenner at hjertebanken går ned. «Var det fra gangen gjennom rommet, eller den uforventet lyden gjennom gulvet? Jeg vet ikke». Rytmen blir roligere og roligere mens han ligger der. «Du vet det ikke kommer til å funke, ikke sant?» Han slår nedi senga.
Plutselig stopper han opp og reiser seg, igjen med pusten holdt dypt inne. Det var noen som snakket utenfor vinduet. Han reiser seg opp og kryper ned fremfor vinduet og ser så vidt ut. Han ser toppen av hodet til to menn.
«Hva skal jeg gjøre? Hun sa veldig tydelig at jeg kunne stikke ut og det kom til å gå fint, men nå får jeg ikke svar. Hun har sett meldinga, så jeg skjønner ikke hva som er greia. Kanskje hun er pissed» sier den første mannen. «Hvorfor tror du det?» spør kompisen. «Du vet, en av de greiene der hun sier en ting for å se hva du gjør, du gjør feil ting, og nå er hun pissed» fortsetter han. «Næ, tror du over tenker det» sier han tilbake. «Nei, hun har sett det, om hun ikke var sur, hadde hun sagt noe» sa mannen bestemt tilbake. De står der i stillhet i en stund.
Han setter seg ned langs veggen imot nattbordet med fullt fokus på samtalen. Kompisen bryter stillheten med «Okei, så hva er planen? Skal du dra dit? Vil du at jeg skal bli med eller skal jeg stikke? Det begynner å bli lyst snart…»
«Vel når hun ikke sier noe tilbake en gang, så er det sikkert skikkelig dårlig stemning. Kanskje hun ikke en gang kommer til å ha meg der» svarer han. «All right, ring henne opp, hvis hun er pissed, kan du sove hos meg i kveld» svarer kompisen. Etter en kort pause tar første mannen opp mobilen og ringer henne. De står der, eneste lyden som blir hørt er lyden av duringen fra telefonen som ringer. Etter en kort stillhet bryter ut en liten latter og han legger mobilen tilbake. «Mobilen var død». Begge ler. «All right, snakkes i morgen»
De går hver for seg. Over vinduet ligger han og sover med hodet på skrå, opp mot nattbordet.
Kort beskrivelse
Jeg skrev denne korthistorien for faget Novelle-kortfortelling. I en lang natt, bruker jeg insomnia for å skape en kamp mellom to sider av samme person som går utover natten og blir mer og mer aggressiv dess lengre natten går og dess mindre søvn personen får. Dette var en mindre del av en ide jeg hadde som kom fra min egen insomnia. Det skulle originalt bli en ide om en som var oppe om nettene og sov om dagene, og ble del av et miljø som levde på samme måte. Jeg valgte heller å gå for denne kortere historien fordi det funket bra for seg selv.
